Et lite boktips mens vi venter på at våren skal slå ut i full blomst.
Da jeg gikk på gymnaset på begynnelsen av nittitallet, viste engelsklæreren oss en filmatisering av en roman som heter “Fluenes Herre”. En sånn passelig bra film. Det var et par scener som festet seg inni hodet mitt. Men den kom ikke inn på topplisten over mine favorittfilmer. Ikke i nærheten en gang. Så derfor tenkte jeg ikke noe mer over romanen den var bygget på. Jeg var ikke interessert i å lese en sånn passelig bra roman. For jeg tenkte jo at boken ville være omtrent som filmen. Dessuten visste jeg jo hvordan det gikk. And that’s a showstopper.
Her er hva den handler om:
Fluenes herre er historien om en flokk skolegutter som strander på en ubebodd koralløy etter et flykrasj. De velger en leder, Ralph, som forsøker å skape et samfunn med faste regler og oppgaver for hver enkelt. Men Ralphs samfunn går til grunne i rivalisering og barbari. Det som en gang var en flokk vanlige gutter, blir til en bande primitive villmenn.
Siden den gang har boken dukket opp flere ganger. Av en eller annen grunn. Etter hvert ble jeg også klar over at forfatteren William Golding fikk Nobels Litteraturpris. Så dukket den opp på lister over “verdens beste bøker”.
Så da “Fluenes Herre” lyste mot meg fra en bokhylle på biblioteket her om dagen, bestemte jeg meg for å lese den. Til tross for at jeg kjente slutten.
Jeg leste den på to dager. En fantastisk spennende og interessant bok. Og “velkommen etter” vil sikkert mange si. Jeg kan bare skylde på en velmenende engelsklærer som “hindret” meg i å lese den tidligere.
Som du sikkert gjetter, er boken mye bedre enn filmatiseringen. Filmen kan på ingen måte måle seg, og er ikke mer enn en vag illustrasjon av den originale historien. Innholdet avviker dessuten i så stor grad at de nesten ikke kan sammenlignes.
De som har lest romanen vil nok være enige med meg i at den er ganske så moraliserende. Men samtidig forsøker den å peke på hva det er som gjør at “siviliserte” mennesker kan forvandles til “villmenn” når de rette omstendighetene er tilstede. Golding vil ha dette til å være noe som medfødt og en form for iboende ondskap i alle mennesker.
Med alle kriger og folkemord som har foregått, og fremdeles pågår, vil jeg si at boken fremdeles er høyst aktuell. Selv mer enn 50 år etter at den ble skrevet.
Hvis du synes sosialpsykologi er interessant, eller hvis du bare er ute etter en veldig spennende og lettlest historie, eller begge deler, er dette neste bok. Hvis ikke vil du sikkert angre på at du ikke leste den tidligere, den dagen du omsider henter den hjem fra biblioteket.
PS: Det er laget to filmatiseringer. Vi så den som ble laget i 1990. 1963-versjonen skal være bedre.
