Kaffe er verdens mest aksepterte rusmiddel. Selv har jeg drukket det siden jeg var rundt 20 år. Som vi alle vet, virker kaffe oppkvikkende. Hvis man begynner å bli sigen, kan man våkne ganske fort ved å hive innpå litt kaffe.

Det ikke så mange er klar over, er at kaffe virker på en måte som er motsatt av beroligende. Hvis man har litt angst, kan kaffe virke som en forsterker på denne følelsen. Og hvem har ikke litt angst innimellom? Forresten: Vi snakker egentlig om koffeinholdig kaffe her. Koffeinfri kaffe har andre skadevirkninger.

Selv merker jeg dette ganske fort. Etter at jeg sluttet å drikke koffeinholdig kaffe, ble jeg ganske fort mye mer avslappet. Noen vil vel her gjerne skyte inn at jeg ikke akkurat er den personen som trengte å bli enda mer avslappet, men her snakker jeg om en indre ro som er vanskelig å få til når man går på kaffe. Jeg tror de fleste som drikker kaffe skjønner hva jeg snakker om når de tenker etter.

Men kaffe kan altså gjøre at man føler seg mer opplagt også. Hvis man er på jobben og skal få unna en oppgave i en fei, så kan kaffe være tingen. Problemet er bare det at det er så lett å få overdose. Hvis man får i seg litt for mye, så blir det vanskelig å konsentrere seg om oppgaven. Man kan gjerne bli veldig kjapp til å sjekke mail eller skrive noe greier, men ofte blir det å gjøre andre ting enn akkurat den høyest prioriterte oppgaven.

Jeg har altså “egentlig” sluttet å drikke kaffe. Men så i dag skjedde det noe som har gjort at jeg har fått i meg et par kopper likevel. Det ble nemlig installert en kaffemaskin på jobben. Ikke en trakter slik vi har hatt i alle år, men en kaffemaskin som maler kaffebønner for hver eneste kopp man skal lage. Også blir det litt sånt lysebrunt skum på toppen. Jeg tenkte at jeg får jo bare teste en liten kopp for å smake hvordan den er. Og den var OH MY GOD-deilig. Hvis dere skjønner hva jeg mener. Sjelden har jeg smakt en så god kaffe noe sted.

Hvordan skal jeg klare å holde meg unna denne  nydelige drikken? *sutre*

Men altså.. Jeg visste hva jeg skulle gjennom, for jeg var på en sjekk for to uker siden. Da fant hun ut at det bare var en gammel fylling som var løs. Flott. Det betyr bedøvelsesprøyte, boring, pussing, fylling, laserstråling og atter mer pussing. 1.170 kroner kostet denne løse fyllingen å reparere. Jeg klager ikke da.

Akkurat sprøytestikking og boring og den smæla der synes jeg faktisk ikke gjør så vondt. For tannlegen min er veldig sympatisk. Hun hater nemlig også at det gjør vondt når hun selv skal behandles. Hun må ha masse, masse bedøvelse sier hun, men så får hun sikkert sprøytene til innkjøpspris også. Hun er i alle fall veldig flink til å sette sprøytene, så jeg merker ikke stort.

Det er først når jeg er ferdig hos min sympatiske tannlege at den virkelige torturen begynner. Når jeg skal inn til min sympatiske tannpleier. Også hun er veldig søt og hyggelig. Men du verden så vondt det gjør når hun setter i gang! Jeg er litt plaget med tannsten, så hun krafser, klorer, pusser med sandpapir og sandblåser til slutt med en salt/sitron miks. Det er sikkert mange som kjenner seg igjen. Denne torturen er jeg ganske så stolt av meg selv som klarer å gjennomføre helt frivillig.

Og til slutt, etter at jeg har spyttet ut tre, fire munnfuller med blod og stein, er vi ferdige. Jeg får litt fuktet papir til å tørke blodet av ansiktet. Så foreslår hun at jeg bruker tanntråd hver dag. Og det gjør jeg allerede, forteller jeg henne. Men den tanntråden er nok ikke bra nok. Også anbefaler hun at jeg skal bruke elektrisk tannbørste. Og det gjør jeg også allerede. “Hmmm. Ja, men det er jo flott. Da ses vi neste år.”

All denne moroa kostet til sammen ca 2.200 kroner og tok til sammen ca en time å gjennomføre. Men jeg klager ikke altså. Klager du?

Det hender likevel at jeg spytter en tyggis ut gjennom vinduet. De er så små at de ikke synes, tenker jeg. Jeg passer jo også på at det ikke er noen som ser meg. Så da må det jo være greit.

Her om dagen skjedde det likevel en litt pussig ting i forbindelse med min uskyldige lille miljøsynd. Jeg var på vei tilbake til kontoret etter å ha vært i møte med en kunde, og tygde på en Extra Fresh. Denne tyggegummien har en flytende kjerne, så den blir ekstra saftig og deilig. Men de er litt sterke, og derfor pleier jeg ikke å orke å tygge så lenge på dem. Nå tygger jeg ikke tyggegummi for smakens skyld heller da. Det er mest for å få ned syrenivået i munnen etter å ha spist eller blitt foret med kaffe ute hos kunder. Hver gang jeg snakker med tannlegen min, kan hun ikke la være å prate om hvor lurt dette er, så da gjør jeg selvsagt det.

Men altså.. Jeg var ute og kjørte, og begynte å bli klar for å kvitte meg med den seige lille klatten. Jeg rullet vinduet helt ned for å slippe å gjøre den idiotiske tabben å treffe ruten i stedet for åpningen. Ingen andre var i sikte, så jeg tok litt sats og spyttet tyggisen så hardt jeg kunne. Det er viktig å spytte litt hardt slik at det ikke er noen risiko for at den skal treffe bilen før den treffer bakken. Det var da den litt pussige tingen skjedde. Det hadde jo ikke vært en sjel i sikte, men akkurat i det jeg skulle til å spytte ut tyggisen, nærmet jeg meg en sidegate, og før jeg fikk sukk for meg hadde en Audi TT cabriolet vrengt rundt hjørnet i en drittfart. Du vet hvordan disse menneskene er. Selv sto jeg omtrent stille. Jeg rakk i alle fall ikke å oppfatte denne bilen før det var for sent. Akkurat i det jeg slynget tyggisen avgårde, var Audien oppe på siden av meg. Det eneste jeg så, var at den forsvant i retning kinnet eller eventuelt øret på en ung og trendy hotshot med store solbriller. Sikkert med permanent under capsen også. Mer rakk jeg ikke å se før jeg måtte konsentrere meg om min egen kjøring.

I speilet kunne jeg se litt veiving med armer, og at Audien stoppet. Jeg vurderte å stoppe selv, men vurderte det dithen at det ville være uforsvarlig. Jeg får heller benytte denne anledningen til å be om unnskyldning. Unnskyld, unnskyld. Jeg håper den ikke satt seg fast i noen kroppsåpninger.

Neste gang skal jeg vurdere å spytte tyggisen i et stykke papir i stedet, siden jeg nå har funnet nok en god grunn til å være miljøengasjert.

Bildet er tatt cirka midt i forestillingen. Jeg kan ikke helt huske hvilket stykke som ble spilt, men det var for klaver i alle fall. Og det ble så forferdelig idyllisk da disse nymfene kom dansende fra borte i skogen og inn i hagen. Ja, for dette var en gang hagen til skipsreder Anders Jahre.

Denne dagen var det ingen som spurte om når det skulle begynne å bli morsomt heller.

Forestillingen begynte kl 23 på kvelden inne i Dyreparken. Flere hundre barn og voksne stuet seg sammen i et fullstappet utendørs amfiteater. Scenen besto av strand og brygge samt Kaptein Sabeltanns båt Den Sorte Enke. Det hele ble en flott opplevelse med mye lys-, lyd- og røykeffekter som sikkert gjorde dypt inntrykk hos de fleste av de små. Absolutt noe å anbefale for dere med barn på 5-10 år. Noe særlig yngre enn det tror jeg ikke er så lurt. Det var en del små, sovende kropper som ble båret ut i foreldrenes armer i løpet av den to timer lange forestillingen.

Men så til det jeg syntes var litt trist: Da forestillingen var nesten ferdig, begynte en del folk å ta med seg barna sine og gå. Det var tydelig at en del ante at det kom til å bli litt køgåing på vei ut etter at det var slutt, og ville unngå dette ved å gå før det ble trengsel. Det var ikke så mange, så jeg tenkte ikke så mye på det da. Men så da det omsider var slutt på forestillingen, og skuespillerne stilte seg opp for å bukke og ta i mot applausen, da reiser omtrent halvparten av publikum seg opp. Ikke for å gi stående ovasjoner, men for å gå. Er det bare meg, eller er ikke dette forferdelig uhøflig overfor skuespillerne? Er det et bra forbilde for våre barn å storme avgårde så fort vi har fått tilfredsstilt våre behov, uten en tanke om å takke?