Lars Peder Brekk overtar som snegleminister etter Terje Riis-Johansen som nå er blitt sjef for oljen, og i sin tid innførte sneglepolitet; derav tittelen snegleminister. Brekk skal selvsagt ikke bare beskjeftige seg med krigen mot mordersneglene, men skal også ha ansvar for landbruket i ledige stunder.

Dette er ting Senterpartiet har god greie på, så det er betryggende å vite at vi har dedikerte eksperter engasjert når Dagbladet nå melder om at en “supersnegle” kan være under produksjon i evolusjonsfabrikken. Dagbladet er som vanlig litt vel ivrige i sin journalistikk, og putter på en overskrift om at supersneglene allerede er funnet i både Norge og Sverige over artikkelen fra NTB.

Hvis vi leser litt nøyere, ser vi at dette skrekkscenariet kun er en teoretisk mulighet foreløpig. Det dreier seg altså om at den urnorske hardhausen skogsneglen kan krysse seg med den sultne, men litt pinglete iberiaskogsneglen (mordersneglen).

Resultatet kan da bli en sulten hardhaus, en helt ny art av disse monstrene. Disse må naturligvis få et nytt navn. Siden det muligens ikke er noen som har tenkt på dette ennå, vil jeg benytte anledningen til å døpe den “supermordersnegle”, eller vent.. “Super” høres for snilt ut. “Marerittmordersnegle” skal det være.  Det blir sikkert noe ala “Arion tyrannus” på latin, men det kan være det samme.

Men fortvil ikke (ennå). Denne nye arten kan like gjerne bli en pinglete anorektisk snegle: “pinglesnegle” eller “Arion anorexia”.

Den som lever får se. God sommer!

NTB (via Dagbladet) kan melde om at landbruksministeren vår endelig har funnet noe å bruke tiden på. Terje Riis Johansen har satt av 3 millioner kroner til driften av et sneglepoliti. Hit skal man kunne ringe for å få hjelp mot den fryktede iberiasneglen, altså selveste mordersneglen! Hjelpen kan bestå i tips om bekjempelse eller rett og slett utrykning til åstedet.

Riis Johansen lover at betjentene i sneglepolitiet vil få både god utdanning og tilstrekkelig myndighet til å kunne ordne opp.

Vi får da tro vårt om dette var en fornuftig prioritering. Kanskje var Riis Johansen så ivrig etter å bevilge mer penger til politiet at han ikke så noen annen utvei enn å opprette en egen politietat under Landbruksdepartementet? For det “ordentlige” politiet sorterer vel under Justisdepartementet.

I kveld scoret Jens stort da han var hos Grosvold. Han har i grunnen alltid virket som en ganske likendes kar, til tross for politisk ståsted, men litt imponert ble jeg over at han gjerne ser både Sopranos og The Wire på dvd. Fem episoder i slengen sammen med sønnen er hva han godt kan kalle kvalitetstid. Slik bruker han tiden sin når han en sjelden gang har fri på en lørdag. Det er statsministeren sin det.

Bilde: Harry Wad

Men jeg kan skrive om en litt morsom nyhet da. Kina har nemlig forbudt bruken av plastposer (kjent som “påsær” her i Sandefjord). Det er BBC som melder dette. Da dreier det seg om typen handlepose, hvis jeg skjønner det riktig. Myndighetene begrunner dette med at et overforbruk av plastposer har resultert i alvorlig forbruk av energi og ressurser, samt skapt mye forurensning. Dette er vel de samme kameratene som smekker opp et nytt kullkraftverk i uka, er det ikke? Vel, et sted skal man begynne. Og alle monner drar, eller noe slikt. Heia Kina!

Jeg sutrer ikke altså, for dette er egentlig et godt tiltak. Etter hva jeg kan huske å ha lest så går det faktisk mye energi til for å produsere disse posene. Og de er heller ikke så resirkuleringsvennlige. Det er klart det er litt pes, men vi hadde nok vent oss til å ta med handlenett til butikken etter hvert også. Akkurat som alle aksepterer røykeloven.

Dette har med sinnsro å gjøre. Vi blir påvirket av det vi sanser, og vi blir påvirket av våre egne tanker. Tv er et veldig sterkt medium rent sansemessig. En strøm av levende bilder og lyd blir ofte servert uten særlig forvarsel om hva vi kan vente oss. Og selv om nyhetssendingene som regel åpnes med en rekke “teasere” om hva som vil komme senere i sendingen, er det ikke før selve innslaget blir sendt at vi får den fulle eksponeringen.

Her er det nok sikkert noen som tenker at jeg overdramatiserer. Nyhetene er da ikke så ille? Er det ikke bare små barn som kan ta skade av å se dem?

Jeg vil påstå noe annet. Hvilken nytte har du av å få vite at noen er “øksedrept” i Ålesund for eksempel? Hvor bra føler du deg etter at du har sett små, sultende barn med aids i Eritrea? Dårlig samvittighet kanskje? Eller begynner du å bli insensitiv og avstumpet?

Dette er noe annet enn å lukke øyne og ører for verdens lidelser. Viktige nyheter kan jeg sortere bedre selv ved å bruke for eksempel nettaviser. Øksedrap er ikke en viktig nyhet.

Har du et bevisst forhold til nyheter?

PS: Barna på bildet er fra Etiopia, og de har det bra (tror jeg).

…och en del åt den, som har verkat mest eller bäst för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående arméer samt bildande och spridande af fredskongresser.

Slik står det i testamentet til Alfred Nobel i følge NRK. Jeg har uthevet litt bare.

Det kan være flere grunner til at de har gjort dette valget. Enten hadde de ingen gode kandidater eller så hadde de ingen gode kandidater. Eller så kan det rett og slett hende at de ikke hadde noen gode kandidater. Men samtidig tipper jeg at de er fullstendig klar over at de ikke må gi ut prisen hvert år.

Da synes jeg det er trist at de skal benytte den til å skape oppmerksomhet rundt områder som har svært lite med fred å gjøre. Jada, hvis man vil så kan man koble miljø til fred, men den koblingen er ikke veldig åpenbar, synes jeg. Da kan man koble fred til vann, olje, mat, medisiner, økonomi, kultur, språk etc også.

Vi får håpe de retter opp feilen til neste år.

Når jeg først er i gang med et innlegg om nobelprisene, vil jeg bruke anledningen til å gratulere Doris Lessing med endelig å få litteraturprisen. Jeg har ikke lest mer enn én bok av henne, men jeg vet at hun er en svært viktig person i forbindelse kampen for like rettigheter for kjønnene. Hun har til og med skrevet science fiction. Det trekker opp hos oss gutta.

Jeg er litt forundret over at ikke alle feministbloggene rundt omkring har jublet mer om dette dog.

Her er det i alle fall både gråt og jubel!

For veteranene innen bloggosfæren, er sikkert dette et tema som ble ferdigdiskutert for hundrevis av år siden. Men til tross for at web er yrket mitt, hadde jeg fremdeles ikke trådt inn i bloggernes tvilsomme rekker den gangen i urtiden. Så derfor. Les mer de som gidder.

Selv er jeg jo ikke særlig anonym. Nå har jeg ikke akkurat skrevet hele navnet mitt sammenhengende noe sted her ennå, men jeg kan vel like gjerne gjøre det. Det er jo ikke særlig vanskelig å gjette det, og søkemotorene har uansett regnet det ut for lenge siden.

Ulempene ved ikke å være anonym, burde være åpenbare for de fleste: Man må passe seg litt for hva man skriver siden det nådeløst vil være koblet til navnet ditt for all fremtid. Det man skriver må man regne med at vil kunne bli lest av barna, eventuelle barnebarn og så videre, samt av alle som måtte ha noen interesse av å finne ut av hvilke meninger og verdier man har. Både nå og i fremtiden.

For man må ikke regne med at det man publiserer på nettet noensinne vil kunne tas vekk fra offentligheten igjen. Selv om jeg sletter denne bloggen en eller annen gang, så er innholdet allerede lagret og indeksert svært mange andre steder. Derfor regner jeg det som høyst sannsynlig at disse ordene kommer til å være koblet til mitt navn frem til universet går under.

Men hva er så problemet med at folk kan finne ut av hva jeg står for? Det er et godt spørsmål, for dette er et tveegget sverd. På den ene siden synes jeg det er fint å kunne skrive ting som jeg vet at en del venner og familie vil lese. På den måten har jeg en mulighet for å vise dem hvem jeg er og hva jeg står for som person på en ganske annerledes måte enn jeg har muligheten til gjennom Den Gode Samtalen™. Det er også en god måte å holde de samme menneskene litt nær. Holde kontakten, nær sagt. Selv om det jo ofte blir litt enveis. Det er ikke alle som kommenterer det jeg skriver.

På den annen side er det å skrive det samme som å utlevere seg selv. I hvilken grad kan man selv velge. Jeg velger å gjøre det i den grad jeg er komfortabel med det, og hva jeg synes er ansvarlig overfor de som måtte bli berørt av hva jeg skriver om. Derfor skriver jeg relativt lite om detaljene i mitt privatliv. Jeg har det alltid i bakhodet at jeg skal ta hensyn til folk som frivillig eller ufrivillig har latt seg assosiere med mitt bekjentskap.

Men selv om jeg ikke skriver så mye om detaljene i privatlivet mitt, så utleverer jeg likevel synspunkter og verdier. For mange er dette det samme som politisk ståsted. Akkurat nå lever vi i et åpent og fritt samfunn som tolererer nær sagt alle ytringer, men slik er det ikke overalt, og slik er det ikke sikkert at det vil forbli for alltid. Kanskje kommer våre robot-tjenere en gang i fremtiden til å finne ut at jeg er en trussel mot menneskeheten siden jeg har vært kritisk til massemord på sneglene, og eliminere meg av den grunn. Kanskje vipper USA over til å bli en fullverdig fascistisk stat. Kanskje til og med nazismen har tatt overhånd en trist dag i april 2040. Kanskje har jeg sagt noe fryktelig feil innen den tid. Hvem vet?

Nå er jeg verken noen svartkledd pessimist eller fundamentalistisk dommedagsprofet. Jeg har tro på det gode i menneskene, men likevel er jeg en smule realist når det gjelder disse tingene. Noen vil påstå at jeg har lest litt for mye science fiction i mitt paranoide liv, men jeg vil heller si at denne sjangeren har gitt meg større muligheter til å se faresignalene. Og jeg vet heldigvis at jeg ikke er alene. Neida, jeg skal ikke snakke om ufoer.

Det er ikke noe unikt for dette mediet at alt vi ytrer vil bli lagret for all fremtid. Det gjelder for alle offentlige medier nå. Det gjelder egentlig for alt materiale som er offentlig tilgjengelig. Hundre år gamle aviser blir scannet inn og digitalisert i søkbar form nå. Alle bøker som noengang er skrevet blir scannet og lagret. Alle tv-sendinger blir lagret, og samtalene transkribert automatisk slik at man kan søke og sette det i system. Det samme med radio. Så det er i grunnen det samme hvilket medium man benytter, eller benyttet seg av for hundre år siden. Fremdeles ligger meldinger som jeg skrev på Usenet for over 10 år siden ute på utallige servere omkring i verden. Alt vil bli bevart for ettertiden, så forskjellen er ikke så stor fra medium til medium.

Men når man blogger så er det som regel ingen redaktør som kommer inn og sier stopp en halv hvis man skriver noe som ikke er bra for en selv eller omgivelsene, og stopper elendigheten før den når de evige arkiver. Derfor har hver enkelt av oss ikke-anonyme bloggere et ansvar både for å ta det bittelitte grann med ro når det gjelder hva vi sier, men samtidig være modige og ikke la en skremmende potensiell fremtid legge bånd på en vilje til å komme med egne ærlige oppriktige meninger. Spesielt ikke de upopulære meningene.

Nå er jeg fristet til å si gratulerer siden du har giddet å lese hele denne teksten som nok en gang har dratt gjennom disse urgamle selvsagthetene, men jeg skal nøye meg med å be om en liten kommentar hvis du synes emnet er ørlite interessant.

Takk for i aften.

___________
Den Gode Samtalen™ er et registrert varemerke som tilhører Det Kongelige Slott™

Men altså.. Jeg visste hva jeg skulle gjennom, for jeg var på en sjekk for to uker siden. Da fant hun ut at det bare var en gammel fylling som var løs. Flott. Det betyr bedøvelsesprøyte, boring, pussing, fylling, laserstråling og atter mer pussing. 1.170 kroner kostet denne løse fyllingen å reparere. Jeg klager ikke da.

Akkurat sprøytestikking og boring og den smæla der synes jeg faktisk ikke gjør så vondt. For tannlegen min er veldig sympatisk. Hun hater nemlig også at det gjør vondt når hun selv skal behandles. Hun må ha masse, masse bedøvelse sier hun, men så får hun sikkert sprøytene til innkjøpspris også. Hun er i alle fall veldig flink til å sette sprøytene, så jeg merker ikke stort.

Det er først når jeg er ferdig hos min sympatiske tannlege at den virkelige torturen begynner. Når jeg skal inn til min sympatiske tannpleier. Også hun er veldig søt og hyggelig. Men du verden så vondt det gjør når hun setter i gang! Jeg er litt plaget med tannsten, så hun krafser, klorer, pusser med sandpapir og sandblåser til slutt med en salt/sitron miks. Det er sikkert mange som kjenner seg igjen. Denne torturen er jeg ganske så stolt av meg selv som klarer å gjennomføre helt frivillig.

Og til slutt, etter at jeg har spyttet ut tre, fire munnfuller med blod og stein, er vi ferdige. Jeg får litt fuktet papir til å tørke blodet av ansiktet. Så foreslår hun at jeg bruker tanntråd hver dag. Og det gjør jeg allerede, forteller jeg henne. Men den tanntråden er nok ikke bra nok. Også anbefaler hun at jeg skal bruke elektrisk tannbørste. Og det gjør jeg også allerede. “Hmmm. Ja, men det er jo flott. Da ses vi neste år.”

All denne moroa kostet til sammen ca 2.200 kroner og tok til sammen ca en time å gjennomføre. Men jeg klager ikke altså. Klager du?

Jeg skal ikke tulle mer. Som du sikkert gjettet, snakker jeg om Mordersneglen, eller brunsnegl eller iberiaskogsnegl som den en smule mindre dramatisk heter. For selv om den er en åtseleter og en riktig slikkmunn når det gjelder de kjære blomstene og plantene til de stolte villaeiere, har jeg ikke funnet noe sted at den faktisk dreper noe. Likevel skjønner jeg at borgervernet har funnet et slikt fryktinngytende navn på fienden. De trenger å demonisere fienden. De må ha noe som samler fronten, og som lar samvittigheten hvile når de systematisk utfører sin rensing og avliving av denne ivrige lille skapningen.

Til og med kommuneadministrasjonen bruker tid og midler på disse små monstrene. Det er det jo ikke noe å si på. Når georginene i Blomsterbyen står i fare for å bli oppspist av de brune horder, er det klart at kommunen trår til og kjemper sammen med borgerne i den ærerike kampen. Inne i de gamle, slitne sykehjemmene ligger de som snart skal dø og applauderer sakte. De plantet kanskje selv mange av disse georginene, og de vil heller dø alene i mørket mens sykepleierne er ute og plukker snegler enn å se deres livsverk, de stolte hagene, bukke under for denne motbydelige fremmede parasitten.

Det er mange nyttige stridsteknikker kommuneadministrasjonen kommer med for å ta fienden av dage: Legg dem i salt, kok dem, frys dem ned, smitt dem med dødelige mikroparasitter. Og alt mens de enda lever selvsagt. Men den beste metoden, for de mest innbitte stridende, er å klippe sneglene i to (eller flere deler hvis man er veldig forbannet). Da kommer nemlig kameratene for å spise den falne. Ikke villaeierens kamerater da naturligvis, men sneglens kamerater og familie. De har det kanskje som et slags religiøst minnerituale, men de fleste mener at dette er en barbarisk skikk de har dratt med seg fra Iberia. Desto større grunn til å klippe opp også disse skapningene som har sneket seg fram i mørket for å meske seg i likskjendingen.

Fra sidelinjen følger jeg med og kommer med avmålte heiarop når jeg ser naboene er ute med saksen og saltbøtten. Innerst inne holder jeg kanskje litt med den stillferdige og avslappede fyren som titter undrende frem fra et jordbærblad og lurer på hva alt oppstyret dreier seg om. Har dere ikke annet å bruke tiden på?

Det er noe jeg er skeptisk til. Skeptisk, men ikke beint motstander av. Og ikke politisk reklame generelt heller nødvendigvis, men mer spesielt valgkamp-reklame. Hvorfor? Jo, fordi etter min oppfatning har reklame ofte en høy andel av påvirkning av underbevisstheten. Budskapet trenger ikke være spesielt fornuftig. Det viktigste er å få prentet inn merkevaren. Det kan være så enkelt som å få prentet inn at Fremskrittspartiet er det lurt å stemme på. Ingen spesiell grunn. Fargene var fine. Dama var pen. Stemmen var betryggende.

Det kan høres ut som om jeg påstår at den vanlige velgeren er en tulling som lar seg påvirke av så enkle ting, men saken er at vi alle lar oss påvirke av reklame i forskjellig grad. Enten vi vil det eller ikke. Uansett hvor mye doktorgrad i psykologi vi måtte ha.

Spesielt for de usikre tror jeg dette er noe som kan gi utslag: “FrP eller Rød? Hmm. Jeg husker ikke helt hva noen står for, men FrP høres kjent ut.”

Nå kan det argumenteres med flere ting. Du kan si at all kommunikasjon har et visst element av påvirkning av underbevisstheten. Det er nok riktig, men reklame er i større grad enn annen kommunikasjon rettet inn på å skulle påvirke underbevisstheten.

Hva er så galt med dette da? Sånn helt bortsett fra at jeg synes at virkemiddelet i seg selv gjør at det demokratiske systemet blir dårligere, er det også slik at reklame må finansieres. De pengene må komme fra et sted. Og de kommer garantert ikke bare fra Arbeiderpartiets Ungdoms vaffelbasar. De kommer givere. Folk med penger som støtter partiene. Hvis det er de med penger som i større grad enn andre skal ha muligheten til å velge hvem som blir valgt inn i kommunestyrene, ja da er vi på villspor.