Men dette skal altså være et av de største verkene i litteraturhistorien, og da blir jeg jo nysgjerrig. Det virker som om de fleste som har pint (?) seg gjennom de tolv bindene mener at dette er store saker. Jeg lurer på om det er litt snobberi ute og går.

Det er klart at denne boken, eller bøkene, var nyskapende og opprivende en gang i tiden, men i dag er det lite som imponerer meg. Klart det er bra skrevet, men det er vanskelig å gidde å lese en bok som er mer et snapshot av en svunnen tid enn en fortelling som kan engasjere meg i forhold til her og nå. Eller er det egentlig det som er problemet?

Jeg følte det på akkurat samme måte med “Prosessen” av Kafka og “Den store Gatsby” av Fitzgerald. Dette er også bøker som mange mener er helt fantastiske. Fellesnevneren for disse bøkene, er at de ble skrevet for ca 80-100 år siden. Kanskje er det noe med denne tidsepoken som jeg synes er utrolig kjedelig? Ja, det tror jeg det er, for selv Hamsun kan være kjedelig til tider.

Da jeg gikk på gymnaset på begynnelsen av nittitallet, viste engelsklæreren oss en filmatisering av en roman som heter “Fluenes Herre”. En sånn passelig bra film. Det var et par scener som festet seg inni hodet mitt. Men den kom ikke inn på topplisten over mine favorittfilmer. Ikke i nærheten en gang. Så derfor tenkte jeg ikke noe mer over romanen den var bygget på. Jeg var ikke interessert i å lese en sånn passelig bra roman. For jeg tenkte jo at boken ville være omtrent som filmen. Dessuten visste jeg jo hvordan det gikk. And that’s a showstopper.

Her er hva den handler om:

Fluenes herre er historien om en flokk skolegutter som strander på en ubebodd koralløy etter et flykrasj. De velger en leder, Ralph, som forsøker å skape et samfunn med faste regler og oppgaver for hver enkelt. Men Ralphs samfunn går til grunne i rivalisering og barbari. Det som en gang var en flokk vanlige gutter, blir til en bande primitive villmenn.

Siden den gang har boken dukket opp flere ganger. Av en eller annen grunn. Etter hvert ble jeg også klar over at forfatteren William Golding fikk Nobels Litteraturpris. Så dukket den opp på lister over “verdens beste bøker”.

Så da “Fluenes Herre” lyste mot meg fra en bokhylle på biblioteket her om dagen, bestemte jeg meg for å lese den. Til tross for at jeg kjente slutten.

Jeg leste den på to dager. En fantastisk spennende og interessant bok. Og “velkommen etter” vil sikkert mange si. Jeg kan bare skylde på en velmenende engelsklærer som “hindret” meg i å lese den tidligere.

Som du sikkert gjetter, er boken mye bedre enn filmatiseringen. Filmen kan på ingen måte måle seg, og er ikke mer enn en vag illustrasjon av den originale historien. Innholdet avviker dessuten i så stor grad at de nesten ikke kan sammenlignes.

De som har lest romanen vil nok være enige med meg i at den er ganske så moraliserende. Men samtidig forsøker den å peke på hva det er som gjør at “siviliserte” mennesker kan forvandles til “villmenn” når de rette omstendighetene er tilstede. Golding vil ha dette til å være noe som medfødt og en form for iboende ondskap i alle mennesker.

Med alle kriger og folkemord som har foregått, og fremdeles pågår, vil jeg si at boken fremdeles er høyst aktuell. Selv mer enn 50 år etter at den ble skrevet.

Hvis du synes sosialpsykologi er interessant, eller hvis du bare er ute etter en veldig spennende og lettlest historie, eller begge deler, er dette neste bok. Hvis ikke vil du sikkert angre på at du ikke leste den tidligere, den dagen du omsider henter den hjem fra biblioteket.

PS: Det er laget to filmatiseringer. Vi så den som ble laget i 1990. 1963-versjonen skal være bedre.

Akkurat hvor mange som er interessert i en serie, film, bok eller hva det måtte være, er ganske uvesentlig for meg, men det hender det er en indikasjon på kvalitet. Dette er for all del ikke alltid tilfellet, neida. Det er bare å se på Harry Potter, Hotell Cæsar, Tore På Sporet, Isfolket etc, så det er vel egentlig veldig upålitelig indikasjon når jeg tenker meg om.

Det jeg egentlig tenke å skrive litt om, er de fabelaktige skuespillerprestasjonene i Berlinerpoplene. Som jeg har nevnt tidligere, er min favorittskuespiller Bjørn Sundquist i en av hovedrollene. Han gjør en utmerket jobb. Som vanlig. De andre formidler også rollepersonene sine på en veldig god måte. Nils Sletta spiller Tor nesten helt slik jeg så ham for meg i bøkene. Kanskje bittelitt anstrengt i dialogen bare. Ellers er mimikken strålende. Espen Skjønberg passer også glimrende i sin rolle som faren. Det er vel nesten umulig for ham å gjøre en dårlig rollefremstilling.

Det er bare Andrine Sæther som Torunn jeg synes sliter litt, men for all del: Hun er mye bedre enn noe jeg har sett av henne før. Også i denne sammenhengen sliter hun både med dialog og mimikk. Det blir litt for kunstig og platt. Hun er jo en god del eldre enn Torunn i boken. Det er litt dumt. Likevel et stykke over par, og absolutt til å leve med.

Jeg har hørt litt sutring om at Erlend fremstilles for stereotypt som homofil av Jon Øigarden. Kanskje det, men jeg synes han balanserer det utrolig bra. Erlend er jo vrangsiden i denne familien. Han er den fargerike gleden som står i den nydeligste kontrast til de andre. Selv om jo også han har sine mørke sider. Etter min mening krever rollen at det gjøres mye ut av den. Hvis ikke tror jeg at hele fortellingen hadde kollapset i dyster melankoli. Så Øigarden gjør det stort her. Applaus.

Anders T. Andersen har hatt flott regi på de tre første episodene. Hvordan Sirin Eide tar seg av resten, blir spennende å se.

…och en del åt den, som har verkat mest eller bäst för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående arméer samt bildande och spridande af fredskongresser.

Slik står det i testamentet til Alfred Nobel i følge NRK. Jeg har uthevet litt bare.

Det kan være flere grunner til at de har gjort dette valget. Enten hadde de ingen gode kandidater eller så hadde de ingen gode kandidater. Eller så kan det rett og slett hende at de ikke hadde noen gode kandidater. Men samtidig tipper jeg at de er fullstendig klar over at de ikke må gi ut prisen hvert år.

Da synes jeg det er trist at de skal benytte den til å skape oppmerksomhet rundt områder som har svært lite med fred å gjøre. Jada, hvis man vil så kan man koble miljø til fred, men den koblingen er ikke veldig åpenbar, synes jeg. Da kan man koble fred til vann, olje, mat, medisiner, økonomi, kultur, språk etc også.

Vi får håpe de retter opp feilen til neste år.

Når jeg først er i gang med et innlegg om nobelprisene, vil jeg bruke anledningen til å gratulere Doris Lessing med endelig å få litteraturprisen. Jeg har ikke lest mer enn én bok av henne, men jeg vet at hun er en svært viktig person i forbindelse kampen for like rettigheter for kjønnene. Hun har til og med skrevet science fiction. Det trekker opp hos oss gutta.

Jeg er litt forundret over at ikke alle feministbloggene rundt omkring har jublet mer om dette dog.

Her er det i alle fall både gråt og jubel!

Da var første episode av NRKs filmatisering av Anne B. Ragdes Berlinerpoplene og Eremittkrepsene sendt. Dette er altså de to første bøkene i hennes trilogi. NRK beskriver den slik:

Norsk dramaserie basert på Anne B. Ragdes romaner, Berlinerpoplene og Eremittkrepsene. (1:6) De tre Neshovbrødrene samles for første gang på mange år ved morens dødsleie. Yngstebroren Erlend jobber som vindusdekoratør i København. Margido eier et lite begravelsesbyrå og eldstebroren Tor driver slektsgården. Torunn er Tors ukjente datter som møter familien for første gang når farmoren blir syk. Møtet blir skjebnesvangert for dem alle. Med Nils Sletta, Espen Skjønberg, Bjørn Sundquist, Jon Øigarden, Andrine Sæther m.fl.

Jeg har allerede lest alle tre bøkene, og syntes det var spennende at NRK skulle lage en film-versjon. De fleste har vel fått med seg at disse bøkene er prisbelønte og blabla, og de er absolutt å anbefale. Jeg synes at serien virker lovende også. At min norske favorittskuespiller Bjørn Sundquist spiller en av de sentrale rollene trekker jo naturligvis også kraftig opp.

Men jeg tenkte ikke at dette skulle være en anmeldelse som sådan. Jeg vil heller forsøke å se litt på hva det er som gjør at jeg synes denne fortellingen er såpass bra. Det er jo ikke veldig morsomt, selv om man kan glise litt innimellom, og det er langt ifra noen feel good-historie. Det er tvert imot en ganske tragisk og dyster greie. Det er en ganske mørk og håpløs stemning stort sett hele veien.

Kanskje er det slik at når jeg ser slike tragiske og håpløse liv så skjønner jeg hvilke muligheter jeg selv har til å skape et godt liv for meg selv, og hvor bra jeg allerede har det. Faktisk innholder også denne historien en person som brøt ut av elendighet og fordommer; nemlig Erlend — den homofile yngre broren som flyttet til København og ble rik. Personskildringen av Erlend skaper enda større kontraster til de fastlåste og dystre livene til de andre to brødrene i Norge. Og enda tydeligere blir det at det går an å få det slik man vil hvis man bare innser at det er mulig.

Konklusjonen er altså at det er betryggende å vite at det er noen som har det verre enn oss selv. Og at det går å bli rik selv om man er homofil. Bare så synd at jeg ikke er homo.

Hvis du ikke fikk med deg seriestarten, så sendes den i reprise på NRK3 på fredag kl 20.00.

Men hvorfor lese om en fyr som døde for snart 80 år siden?

Jeg tror noe av svaret må ligge i at jeg så lenge jeg kan huske har vært interessert i mennesker som har stukket seg ut på et eller annet vis. De kanskje mest interessante er de som har hevdet seg over alle andre, gjerne kjempende mot strømmen, for til slutt å vinne en knusende seier. Og da helst en seier basert på intellekt, kunnskap og viljestyrke. Hva som egentlig interesserer meg ved disse menneskene, er at jeg vet at de generelt sett hadde like stor sjanse som hvem som helst andre til å hevde seg, men likevel var det noe som gjorde at nettopp disse klarte det. Det er kanskje det at disse menneskene kunne vært deg eller meg, men noe gjorde at de skilte seg ut.

Jeg snakker om mennesker som Buddha, Alexander den store, Julius Cæsar, Jesus Kristus, Keiser Augustus, Harald Hårfagre, Leonardo da Vinci, Marco Polo, Abraham Lincoln, Fridtjof Nansen og altså Roald Amundsen. Sånne folk. Noen har naturligvis stukket seg noe mer ut enn andre, men alle har i stor grad hevet seg over den “gemene hop”.

Spørsmålet er: Hva er nøkkelen til suksessen? Det er nok mange faktorer som spiller inn, men på det personlige plan vil jeg si at det kan virke som at det er noen ting som er fellesnevner: selvinnsikt, aktiv målsetting og motivasjon. Dette er ting jeg også er overbevist om at de fleste av oss kan få til. Men ett sted må man begynne.

Nå skulle det vise seg at Amundsen ikke var en utrolig edel mann. I stor grad var det Nansen som var hjernen bak sydpolekspedisjonen. Det var også Nansens skip Fram som ble brukt til å frakte mannskap og forsyninger til ekspedisjonens base på iskanten. Men Amundsen gjorde det han følte han måtte og gjennomførte. Nok om det. Spennende og interessant bok: Roald Amundsen – En biografi.