Jubel

Jeg prøver å lese “På sporet av den tapte tid” av Marcel Proust. Det er ikke akkurat så lett, for så langt er den ganske så kjedelig. Setningene er lange som godstog, og oversettelsen er gammelmodig i språket.

Men dette skal altså være et av de største verkene i litteraturhistorien, og da blir jeg jo nysgjerrig. Det virker som om de fleste som har pint (?) seg gjennom de tolv bindene mener at dette er store saker. Jeg lurer på om det er litt snobberi ute og går.

Det er klart at denne boken, eller bøkene, var nyskapende og opprivende en gang i tiden, men i dag er det lite som imponerer meg. Klart det er bra skrevet, men det er vanskelig å gidde å lese en bok som er mer et snapshot av en svunnen tid enn en fortelling som kan engasjere meg i forhold til her og nå. Eller er det egentlig det som er problemet?

Jeg følte det på akkurat samme måte med “Prosessen” av Kafka og “Den store Gatsby” av Fitzgerald. Dette er også bøker som mange mener er helt fantastiske. Fellesnevneren for disse bøkene, er at de ble skrevet for ca 80-100 år siden. Kanskje er det noe med denne tidsepoken som jeg synes er utrolig kjedelig? Ja, det tror jeg det er, for selv Hamsun kan være kjedelig til tider.

Et lite boktips mens vi venter på at våren skal slå ut i full blomst.

Da jeg gikk på gymnaset på begynnelsen av nittitallet, viste engelsklæreren oss en filmatisering av en roman som heter “Fluenes Herre”. En sånn passelig bra film. Det var et par scener som festet seg inni hodet mitt. Men den kom ikke inn på topplisten over mine favorittfilmer. Ikke i nærheten en gang. Så derfor tenkte jeg ikke noe mer over romanen den var bygget på. Jeg var ikke interessert i å lese en sånn passelig bra roman. For jeg tenkte jo at boken ville være omtrent som filmen. Dessuten visste jeg jo hvordan det gikk. And that’s a showstopper.

Her er hva den handler om:

Fluenes herre er historien om en flokk skolegutter som strander på en ubebodd koralløy etter et flykrasj. De velger en leder, Ralph, som forsøker å skape et samfunn med faste regler og oppgaver for hver enkelt. Men Ralphs samfunn går til grunne i rivalisering og barbari. Det som en gang var en flokk vanlige gutter, blir til en bande primitive villmenn.

Siden den gang har boken dukket opp flere ganger. Av en eller annen grunn. Etter hvert ble jeg også klar over at forfatteren William Golding fikk Nobels Litteraturpris. Så dukket den opp på lister over “verdens beste bøker”.

Så da “Fluenes Herre” lyste mot meg fra en bokhylle på biblioteket her om dagen, bestemte jeg meg for å lese den. Til tross for at jeg kjente slutten.

Jeg leste den på to dager. En fantastisk spennende og interessant bok. Og “velkommen etter” vil sikkert mange si. Jeg kan bare skylde på en velmenende engelsklærer som “hindret” meg i å lese den tidligere.

Som du sikkert gjetter, er boken mye bedre enn filmatiseringen. Filmen kan på ingen måte måle seg, og er ikke mer enn en vag illustrasjon av den originale historien. Innholdet avviker dessuten i så stor grad at de nesten ikke kan sammenlignes.

De som har lest romanen vil nok være enige med meg i at den er ganske så moraliserende. Men samtidig forsøker den å peke på hva det er som gjør at “siviliserte” mennesker kan forvandles til “villmenn” når de rette omstendighetene er tilstede. Golding vil ha dette til å være noe som medfødt og en form for iboende ondskap i alle mennesker.

Med alle kriger og folkemord som har foregått, og fremdeles pågår, vil jeg si at boken fremdeles er høyst aktuell. Selv mer enn 50 år etter at den ble skrevet.

Hvis du synes sosialpsykologi er interessant, eller hvis du bare er ute etter en veldig spennende og lettlest historie, eller begge deler, er dette neste bok. Hvis ikke vil du sikkert angre på at du ikke leste den tidligere, den dagen du omsider henter den hjem fra biblioteket.

PS: Det er laget to filmatiseringer. Vi så den som ble laget i 1990. 1963-versjonen skal være bedre.

Nå er vi kommet halvveis i tv-serien. Nærmere 1 million nordmenn ser hver episode.

Akkurat hvor mange som er interessert i en serie, film, bok eller hva det måtte være, er ganske uvesentlig for meg, men det hender det er en indikasjon på kvalitet. Dette er for all del ikke alltid tilfellet, neida. Det er bare å se på Harry Potter, Hotell Cæsar, Tore På Sporet, Isfolket etc, så det er vel egentlig veldig upålitelig indikasjon når jeg tenker meg om.

Fortsett å lese ‘Berlinerpoplene og Eremittkrepsene’

Jeg merker at Nobels Fredspris mister cred. Når sluttet fredsprisen å handle om fred? Har klimaendringene nå så til de grader varmet opp hjernene til folk at absolutt alt kan kobles til klima? FNs Klimapanel og Al Gore, med sistnevnte i spissen selv-føl-ge-lig, har som alle mennesker nå vet fått Nobels Fredspris i dag. Fortsett å lese ‘Al Gore + Doris Lessing = gråt og jubel’

Da var første episode av NRKs filmatisering av Anne B. Ragdes Berlinerpoplene og Eremittkrepsene sendt. Dette er altså de to første bøkene i hennes trilogi. NRK beskriver den slik:

Norsk dramaserie basert på Anne B. Ragdes romaner, Berlinerpoplene og Eremittkrepsene. (1:6) De tre Neshovbrødrene samles for første gang på mange år ved morens dødsleie. Yngstebroren Erlend jobber som vindusdekoratør i København. Margido eier et lite begravelsesbyrå og eldstebroren Tor driver slektsgården. Torunn er Tors ukjente datter som møter familien for første gang når farmoren blir syk. Møtet blir skjebnesvangert for dem alle. Med Nils Sletta, Espen Skjønberg, Bjørn Sundquist, Jon Øigarden, Andrine Sæther m.fl.

Fortsett å lese ‘Berlinerpoplene’