Jubel

Jeg prøver å lese “På sporet av den tapte tid” av Marcel Proust. Det er ikke akkurat så lett, for så langt er den ganske så kjedelig. Setningene er lange som godstog, og oversettelsen er gammelmodig i språket.

Men dette skal altså være et av de største verkene i litteraturhistorien, og da blir jeg jo nysgjerrig. Det virker som om de fleste som har pint (?) seg gjennom de tolv bindene mener at dette er store saker. Jeg lurer på om det er litt snobberi ute og går.

Det er klart at denne boken, eller bøkene, var nyskapende og opprivende en gang i tiden, men i dag er det lite som imponerer meg. Klart det er bra skrevet, men det er vanskelig å gidde å lese en bok som er mer et snapshot av en svunnen tid enn en fortelling som kan engasjere meg i forhold til her og nå. Eller er det egentlig det som er problemet?

Jeg følte det på akkurat samme måte med “Prosessen” av Kafka og “Den store Gatsby” av Fitzgerald. Dette er også bøker som mange mener er helt fantastiske. Fellesnevneren for disse bøkene, er at de ble skrevet for ca 80-100 år siden. Kanskje er det noe med denne tidsepoken som jeg synes er utrolig kjedelig? Ja, det tror jeg det er, for selv Hamsun kan være kjedelig til tider.