Narkodyrkere prøver seg som rosedyrkere
En blomsterbutikk i Sandefjord blir offentlig beskyldt for å underminere narkotikaproduksjonen i Colombia. Det var jammen på høy tid at noen satt foten ned for en slik avskyelig handling.
Når skal folk skjønne at vi er best tjent med at de borti slummen der holder på med narkogreiene sine, og at norske bønder her i Norge får ha roseproduksjonen sin i fred – også i vintermånedene når de ikke helt får til å avle roser?
Det ville vært forferdelig for de flotte narkokartellene i Sør-Amerika om narkobøndene deres plutselig skulle finne andre inntektskilder enn å dyrke fram herlig kokain. Ja, hvem skal egentlig forsyne sosieteten i Norge og andre viktige og ordentlige land med det livsviktige stoffet i fremtiden hvis så skulle skje? Jeg bare spør. Til slutt kunne det gå så langt at det ble helt slutt på narkohandelen. For en dyster tanke.
Nei, nå er det på tide at vi på nytt får risset opp linjene mellom de udugelige taper-slumlandene og oss Skikkelige Nasjoner bestående av oss Høyverdige Vestlige Mennesker.
Kan skjønne at vi trenger Skikkelige Norske Roser også.
Jeg prøver å lese “På sporet av den tapte tid” av Marcel Proust. Det er ikke akkurat så lett, for så langt er den ganske så kjedelig. Setningene er lange som godstog, og oversettelsen er gammelmodig i språket.
Men dette skal altså være et av de største verkene i litteraturhistorien, og da blir jeg jo nysgjerrig. Det virker som om de fleste som har pint (?) seg gjennom de tolv bindene mener at dette er store saker. Jeg lurer på om det er litt snobberi ute og går.
Det er klart at denne boken, eller bøkene, var nyskapende og opprivende en gang i tiden, men i dag er det lite som imponerer meg. Klart det er bra skrevet, men det er vanskelig å gidde å lese en bok som er mer et snapshot av en svunnen tid enn en fortelling som kan engasjere meg i forhold til her og nå. Eller er det egentlig det som er problemet?
Jeg følte det på akkurat samme måte med “Prosessen” av Kafka og “Den store Gatsby” av Fitzgerald. Dette er også bøker som mange mener er helt fantastiske. Fellesnevneren for disse bøkene, er at de ble skrevet for ca 80-100 år siden. Kanskje er det noe med denne tidsepoken som jeg synes er utrolig kjedelig? Ja, det tror jeg det er, for selv Hamsun kan være kjedelig til tider.