Sønnen på 6 år ser på TV. Plutselig er det Dagsrevyen med pirater som har kapret en oljetanker i Indiahavet. Jeg skifter fort kanal.
«Var det sjørøvere?!» sier sønnen ivrig.
«Mja..» svarer jeg forsiktig.
«Nå?! Jeg trodde det bare var sjørøvere for lenge siden. Hvilket land er det?»
«Et land som heter Sudan, tror jeg.»
«Hvor lenge har du visst det? Kan vi dra dit? Jeg vil også bli sjørøver.»
«Kanskje vi kan dra dit en gang,» sier jeg «men de sjørøverne er ikke så snille akkurat. De kaprer skip og stjeler og slikt.»
Sønnen tenker seg om litt.
«Hvorfor blir de sjørøvere da?» lurer han på.
«Jeg tror det er fordi de ikke har noen mat, også er de så sultne at de må gjøre det for å skaffe mat til barna sine og seg selv.»
«Ok. Kan jeg få en brødskive til?»
—
For lenge siden tenkte jeg nok at den litt snublende moralen i Kaptein Sabeltanns verden ville komme og bite meg i rompa en dag. For det er jo her det kommer fra. Hadde ikke Sønnen vært en Sabeltann-fan fra omtrent før han kunne snakke, så hadde han kanskje ikke vært så ivrig på å dra til Sudan for å bli sjørøver.
På den annen side har det gitt oss noen muligheter til å snakke om hva som er riktig og galt. Muligens kan det også åpne for at han ser at selv heltene våre kan ha sine mørke sider, som man kan velge å ta avstand fra. Eller ikke.