Jeg er redd for ting. Det er de fleste. Å være redd, er en grunnlegende overlevelsesmekanisme. De fleste fobier er da også medfødt nettopp av den grunn. Vi er redde for edderkopper fordi de som tilfeldigvis var redde for edderkopper i steinalderen, også var de som ikke fullt så tilfeldig løp i motsatt retning når de traff på en. Og dermed ikke døde av å bli bitt av en. Og dermed kunne vokse opp og føre denne genetiske fobien videre.
Nå er det noen som himler med øynene i salen, og roper unødvendig høyt at “Dette lærte vi på barneskolen, Espen. Kom med noe nytt!”.
Jada, vi vet hvorfor vi er redde for ting. Vi kan til og med innrømme at vi har fobier som hemmer oss. For de fleste av disse fobiene er ikke nyttige for oss lenger. I dag handler det i liten grad om å overleve. I alle fall her hos overklassen. Men selv om vi da kan innrømme at vi er redde for ting, gjør vi noe med det? Vi er jo veldig raske med å fortelle barn at mørket er ingenting å være redd for. Den lille flua der er ingenting å være redd for. Den hvithaien der er ingenting å være redd for. Vi er flinke til å fortelle dem at de tingene vi selv ikke er redde for, ja de tingene skal de bare slutte å være redde for. Så enkelt er det. Liksom.
Selv er jeg i varierende grad redd for følgende:
- Høyder
- Store dyr (ala hester og kyr)
- Holde tale i forsamlinger
- Å bli innestengt i et lite rom
- Uventede sanse- og bevissthetsforandringer
- At noen nær meg skal bli skadet eller syk
Ingen av disse tingene er særlig nyttige. Det for eksempel veldig upraktisk når jeg skal male huset eller overbevise sønnen min om at ridning er gøy og helt ufarlig.
Men jeg vet at jeg ikke er alene om å ha det slik. Jeg tror også at de fleste bare aksepterer at de er livredde for bittesmå edderkopper. Det er liksom bare sånn vi er. Og i de fleste tilfeller betyr det vel heller ikke så mye fra eller til om man dropper den improviserte bursdagstalen som kunne blitt satt så stor pris på av jubilanten, men ikke av tilhørerne. Eller at når alle du kjenner rir rundt og koser seg så må du si at du har en viktig bok du skulle ha lest.
Det er muligens ikke så veldig viktig, men jeg tror at man kan ha stor glede av å overvinne sine egne redsler. Jeg har derfor bestemt meg for å ta for meg et par av de minst angstfylte. De skal overvinnes.
Og jeg har begynt med hesten. Forrige søndag klappet jeg opp til flere stykker. Det var ingen av dem som beit, men et par stykker var ganske gretne. Kanskje jeg skal prøve å ri på en av dem snart.
Jeg vet om noen som har kyr også. De er nesten hakket skumlere. I alle fall oksene. Hmm..
Jeg er redd for mus – og jeg har ikke tenkt å klappe dem for å overvinne redselen! Det vil jeg ikke ha noe glede av.
Derimot kan jeg ikke være redd hvithai. Eller isbjørn. Det er så lite sannsynlig at jeg kommer til å treffe på en.
Jeg kan være redd for bjørn. Det kan jeg treffe på dersom jeg skulle oppholde meg i grenstraktene mellom Trøndelag og Sverige. Og jeg oppholder meg der av og til. Men jeg kan ikke gå rundt å være redd for bjørnen.
Noen rundt meg her er redd for flått. Ok – flått KAN spre smitte, men skulle du gå rundt å tenke slikt, får du bare holde deg inne, og det kan jo bli kjedelig i lengden.
Jeg kan ha forståelse for folk som ikke tør holde den talen, men den redselen tror jeg nok mange hadde hatt gleden av å overvinne.
Ønsker deg lykke til med ku-klappinga
Krypdyr kan jeg takke meg for, og da spesielt edderkopper. Men jeg kan ikke unngå steder hvor de lever heller, de er jo overalt. Selvsagt kunne jeg nektet å stable ved, for der lever dem og koser seg virkelig. Men da ville redselen bare blitt værre tror jeg. Jeg tar grøssningene og innestengte hyl med litt fatning. Hiver vedkubben edderkoppen står på, slik at den faller av før jeg tar den opp igjen. Men så er det å hente ved ute for å ta med inn da. Det blir straks litt værre syns jeg, men jeg gjør det for det. Banker og dunker vedkubben i bakken før den legges i bøtta
Litt av et syn vil jeg tru!!
Om man velger å møte sin redsel, så er tilfredstillelsen veldig stor den dagen man kan takle den – eller overvinne den
Kyr er farlige Espen. Det er ikke en irasjonell fobie. De har denne gjeng mentaliteten. Hvis du nærmer deg et tun med mange kyr sá kommer hele flokken opp mot deg. Neida de angriper kanskje ikke men de stirrer pá deg med de gigantiske öynene sine. Litt som USA’s utenriks politikk, De sender inn en hel fláte av hangarskip til fiske i strandlinja utenfor hovedstaten din. Ikke de heller gir ut eksplisitte trusler. Men gjennom det iskalde blikket sitt kommuniserer de at du skal bare se á passe deg. Du har kanskje tomler, men vi er flere og vi er större enn deg. Mens de gjör dette kaster de opp gammelt delvis fordöyd gress for sá á svelge det igjen. Men legger du merke til det i blikket deres? Nei, som en ballerina i store smerter av mange timer pá táspiss er det ikke et snev av smerte eller ubehag á finne i blikket. Blikket som ligger iskaldt pá deg. Og advarer deg: Vær pá den siden av el-gjerdet du. Her pá vár side ráder vi, og det er ikke plass for dere to bendte.
Ah. Lange, fine kommentarer. Deilig. Fortsett med det.
Vibeke:
Det er litt vanskelig å si om jeg ville vært redd for en isbjørn hvis jeg plutselig skulle dumpe borti en. Kjenner jeg meg selv rett sånn i forhold til store dyr så ville jeg nok ikke vært den som gikk rett bort og hilste på. De kan jo veie opp mot 1000 kg og 3 meter høye hvis de står på bakbeina. Vi snakker om verdens største landrovdyr. Jo, er nok redd for isbjørn også. Brunbjørn går for det samme, men det gjør ikke at jeg tenker noe over det ute i naturen likevel. Stort sett er det jo sånn at hvis vi er greie mot dem, så er de greie mot oss.
Når det gjelder talene, så holder jeg de talene jeg føler jeg er nødt til. Det er ikke verre enn det, men det hadde kanskje blitt litt flere hvis jeg ikke følte det ubehagelig.
Takk for lykkeønskninger. Det virker som jeg trenger det, skal jeg tro Örn.
Lelle:
Det er lett å le når vi ser at andre er redde for sånt som vi ikke er redde for selv. Og selvfølgelig er det litt pussig at vi skal være redde for å gå opp i en stige når vi fint kan reise med fly.
Når du våger å hente ved til tross for edderkoppene, så har du jo til en viss grad overvunnet din egen frykt. Det er bra! Snart skal du se at du kan kose med dem.
Örn:
Det var det jeg fryktet, men jeg har en strategi inne: Jeg skal overvinne dem når de står bastet og bundet i båsene sine, en og en. Da skal de ikke klare å ta meg. Det var denne måten jeg brukte på hestene i forrige uke, og det fungerte ganske bra.
Men det er kanskje noe av denne uttrykksløsheten til disse svære dyra som gjør dem så skumle som du sier. Det er vanskelig å skjønne hva de mener. Enten de tenker “Nå kommer jeg og eter deg” eller “Kom og klapp meg litt da” så ser de kliss like ut. Eller forresten.. Hestene vrir ørene bakover hvis de har tenkt å ete deg opp. Det har jeg lært.
Jeg er nok aller mest redd for at barna skal bli skadet eller syke. Det er både merkelig og ganske skummelt hvordan man kan prioritere seg selv vekk på det området.
Det å fly er også skummelt. Merkelig at det egentlig bare ble værre av å få innblikk i hvor tøff kvalitetssikring som finnes på det området. For der stiller de tøffe krav. Visste du at de har tallfestet hvor god kvalitet ting skal ha i forhold til hvor sikkerhetskritisk det er i systemet?
Petter:
Ja, det med at noe skal skje med de nærmeste er nok min største frykt også, men det er vel heller lite å gjøre med, og heldigvis ganske sjelden at den gjør seg gjeldende.
Tidligere syntes jeg at det var rimelig skummelt å fly. Etter å ha flydd en del, endret det seg. Nå er jeg bare litt lettet når vi har landet trygt.
Jeg ante ikke at de hadde et slikt system, men det er vel litt fornuftig også?
Luftfartsmyndigheter har bestemt at feil av mest sikkerhetskritisk type (sånn som typisk fører til ulykker) er greit hvis de inntreffer sjeldnere enn en gang per en milliard flytimer. Tallet finner du feks her. Ut fra sånne tall designes både hardware og software. Men om det er ett fornuftig tall? Bedre sikkerhet blir enda dyrere. Prisen på menneskeliv er tallfestet indirekte.
Sånn tilbake til store dyr: Linda har turen til Nordgardseter neste år. Bare å melde deg på der, så får du flere muligheter til å overvinne frykten din. Når jeg tenker etter trenger jeg også det med store dyr.
Petter:
Et sted må jo kanskje grensen gå, men det høres ganske kynisk ut at de har bestemt nøyaktig hvor den går.
Christian og jeg pleier å dra bort til Larvik på søndagene og ri. Det er sånn barneridning på en gård der hvor ungene kan sitte på en hest og bli leid rundt i ring. Dere får bli med en dag.
Espen: Dette med kyr har jeg et forhold til. De kan smake veldig godt. Når du ser en ku, så er det ikke annet enn en ikke ferdig modnet indrefilet, i sampakning med litt steik og kjøttdeig, pakket inn i et sofatrekk. Når kua prøver å virke truende, er det jo egentlig en hån mot deg! Som om dette dyret, som faktisk ikke er mer intelligent enn en vågehval, skulle ha rett til å nekte deg biffen sin!
Min hypotese er at din redsel for kyr bunner i at du ikke er glad nok i biff. En lidenskapelig biffelsker vet at lidenskapen kan koste et blåmerke eller to, men er likevel rede til å fly på en ku med bare nevene.
Du vet at du er rede når du ikke kan se på en ku uten å se stiplede linjer som viser hvordan den skal parteres – sånn som du har sett på plansjer hos slakteren.
Og når du bare har tenkt slik en stund, fylles du av en indre ro når du ser en ku på en åskam opp mot aftenhimmelen. Du vet at maten din er bedre tatt hånd om der den er enn i noen dypfryser. Dyret bare står der og venter på deg, uten å kjenne sin skjebne. Hvordan fylles man ikke med fred når man står foran en ku… Verden kan gå under, men like foran deg er det et lager av innbakt filet, T-bone steak, pizzafyll og leverbiff med løk.
Man burde ikke frykte kyr. Det man derimot har all grunn til å føle en rasjonell frykt for, er at polet skal stenge. For enhver ku smaker best med en god Rioja-vin.
Milton:
Hehehe. Takk for utsøkt kommentar.
Espen: god plan med á ta dem mens de er hver for seg. De er liksom ikke sá farlige da.
Milton: Takk! der ble min fobie kurert:)
Jeg er redd for å kjøpe egg på butikken. Men jeg gjør det! Søren heller. Jeg bærer egg i store kartonger! -hvis jeg absolutt må.. Jeg handler bare egg hvis jeg må. Eller en sjelden gang hvis jeg skal kjekke meg. Det har hendt at jeg kjekker meg. “Egg? Ja, fillern.. *kremte* egg ja, ja det må vi ha”. Da er jeg så kjekk vet du. Da kjøper jeg egg! Men jeg liker det ikke!
Det er først nå de siste par årene at jeg har kjøpt egg. Jeg har ca 20 års erfaring som anti-egg-kjøper. Og jeg har alltid klart å lure meg unna. Det jeg er redd for er at eggene skal gå i stykker og at det skal være min skyld. En gang var det min skyld. Da handlet jeg egg fra et tårn på pall på Samvirkelaget. Jeg valgte i farten feil kartong og dro med meg omtrent de 40 kartongene som stod stablet oppå og rundt denne.
Nå har de sluttet å bygge tårn i butikken. Men likevel. Egg er egg, og det gjelder å være veeeldig forsiktig.
Beate:
Hehehe. Det viser jo bare at hvis man bare tar tiden til hjelp og er villig til å ta en sjanse, så går det som regel bra. Litt eggedosis må man regne med underveis.
Ja, det er veldig viktig å ta noen sjanser. Så får man heller legge seg nedpå litt etterpå..
Espen: Vi blir gjerne med på ridning en (søn)dag. Det er nok mest interessant for datteren.