Da var første episode av NRKs filmatisering av Anne B. Ragdes Berlinerpoplene og Eremittkrepsene sendt. Dette er altså de to første bøkene i hennes trilogi. NRK beskriver den slik:
Norsk dramaserie basert på Anne B. Ragdes romaner, Berlinerpoplene og Eremittkrepsene. (1:6) De tre Neshovbrødrene samles for første gang på mange år ved morens dødsleie. Yngstebroren Erlend jobber som vindusdekoratør i København. Margido eier et lite begravelsesbyrå og eldstebroren Tor driver slektsgården. Torunn er Tors ukjente datter som møter familien for første gang når farmoren blir syk. Møtet blir skjebnesvangert for dem alle. Med Nils Sletta, Espen Skjønberg, Bjørn Sundquist, Jon Øigarden, Andrine Sæther m.fl.
Jeg har allerede lest alle tre bøkene, og syntes det var spennende at NRK skulle lage en film-versjon. De fleste har vel fått med seg at disse bøkene er prisbelønte og blabla, og de er absolutt å anbefale. Jeg synes at serien virker lovende også. At min norske favorittskuespiller Bjørn Sundquist spiller en av de sentrale rollene trekker jo naturligvis også kraftig opp.
Men jeg tenkte ikke at dette skulle være en anmeldelse som sådan. Jeg vil heller forsøke å se litt på hva det er som gjør at jeg synes denne fortellingen er såpass bra. Det er jo ikke veldig morsomt, selv om man kan glise litt innimellom, og det er langt ifra noen feel good-historie. Det er tvert imot en ganske tragisk og dyster greie. Det er en ganske mørk og håpløs stemning stort sett hele veien.
Kanskje er det slik at når jeg ser slike tragiske og håpløse liv så skjønner jeg hvilke muligheter jeg selv har til å skape et godt liv for meg selv, og hvor bra jeg allerede har det. Faktisk innholder også denne historien en person som brøt ut av elendighet og fordommer; nemlig Erlend — den homofile yngre broren som flyttet til København og ble rik. Personskildringen av Erlend skaper enda større kontraster til de fastlåste og dystre livene til de andre to brødrene i Norge. Og enda tydeligere blir det at det går an å få det slik man vil hvis man bare innser at det er mulig.
Konklusjonen er altså at det er betryggende å vite at det er noen som har det verre enn oss selv. Og at det går å bli rik selv om man er homofil. Bare så synd at jeg ikke er homo. 
Hvis du ikke fikk med deg seriestarten, så sendes den i reprise på NRK3 på fredag kl 20.00.
Og for de som ikke får sett den da heller (som meg), kan se den på web-tv (NRK) gratis:
http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/294463
Aha. Det er jo helt genialt. *kose NRK*
Hmm, jeg synes Anne B. Ragde er så oppskrytt. Jeg har lest B. og holder nå på Arsenikktårnet. (Press fra min søster..) men har ikke helt skjønt det, er disse to bøkene i slekt? Bør jeg se serien?
Nei, de har ingen sammenheng såvidt jeg vet. Trilogien er jo Berlinerpoplene, Eremittkrepsene og Ligge i Grønne Enger. Den siste kom nå i høst. Alle disse tre bøkene utgjør én historie.
Jeg synes det er verdt både å lese bøkene og å se serien, men det er jo smak og behag. Jeg har kun lest disse tre av Ragde, så Arsenikktårnet kan jeg ikke uttale meg om.
Når det gjelder den litterære kvaliteten, så skal jeg ikke påstå at Ragde er det aller beste jeg har lest, men temmelig bra likevel. Etter hvert fikk jeg også et nært forhold til både karakterene og historien.
Og når handlingen og beskrivelsene virker naturlige og troverdige, holder det for meg.
Men samtidig ville jeg ikke giddet å lese bøker av en forfatter jeg ikke liker. Det finnes så utrolig mye forskjellig å lese at det ikke er noen vits i å kaste bort tiden på slikt.
Jeg har lest serien og syns det var kjempefine bøker. Jeg hadde samme følelsen som da jeg leste Mankell første gang – *poff* sa det, så hadde jeg slukt alle. Og jeg var trist da det tok slutt.
Men om jeg likte første delen av serien? Njæææ, jeg vet ikke helt.
Jeg skal se flere deler før jeg blir negativ, tror jeg
Jeg synes kanskje Andrine Sæther er litt gammel til å spille Torunn. For å være helt ærlig så synes jeg ikke hun er en så fantastisk skuespiller heller, men ellers er det jo flott rollebesetning.