Det er helt klare fordeler og ulemper ved ikke å være anonym blogger. Kanskje er ulempene tydeligst, men jeg vil påstå at det er noen viktige fordeler også.
For veteranene innen bloggosfæren, er sikkert dette et tema som ble ferdigdiskutert for hundrevis av år siden. Men til tross for at web er yrket mitt, hadde jeg fremdeles ikke trådt inn i bloggernes tvilsomme rekker den gangen i urtiden. Så derfor. Les mer de som gidder. 
Selv er jeg jo ikke særlig anonym. Nå har jeg ikke akkurat skrevet hele navnet mitt sammenhengende noe sted her ennå, men jeg kan vel like gjerne gjøre det. Det er jo ikke særlig vanskelig å gjette det, og søkemotorene har uansett regnet det ut for lenge siden.
Ulempene ved ikke å være anonym, burde være åpenbare for de fleste: Man må passe seg litt for hva man skriver siden det nådeløst vil være koblet til navnet ditt for all fremtid. Det man skriver må man regne med at vil kunne bli lest av barna, eventuelle barnebarn og så videre, samt av alle som måtte ha noen interesse av å finne ut av hvilke meninger og verdier man har. Både nå og i fremtiden.
For man må ikke regne med at det man publiserer på nettet noensinne vil kunne tas vekk fra offentligheten igjen. Selv om jeg sletter denne bloggen en eller annen gang, så er innholdet allerede lagret og indeksert svært mange andre steder. Derfor regner jeg det som høyst sannsynlig at disse ordene kommer til å være koblet til mitt navn frem til universet går under.
Men hva er så problemet med at folk kan finne ut av hva jeg står for? Det er et godt spørsmål, for dette er et tveegget sverd. På den ene siden synes jeg det er fint å kunne skrive ting som jeg vet at en del venner og familie vil lese. På den måten har jeg en mulighet for å vise dem hvem jeg er og hva jeg står for som person på en ganske annerledes måte enn jeg har muligheten til gjennom Den Gode Samtalen™. Det er også en god måte å holde de samme menneskene litt nær. Holde kontakten, nær sagt. Selv om det jo ofte blir litt enveis. Det er ikke alle som kommenterer det jeg skriver.
På den annen side er det å skrive det samme som å utlevere seg selv. I hvilken grad kan man selv velge. Jeg velger å gjøre det i den grad jeg er komfortabel med det, og hva jeg synes er ansvarlig overfor de som måtte bli berørt av hva jeg skriver om. Derfor skriver jeg relativt lite om detaljene i mitt privatliv. Jeg har det alltid i bakhodet at jeg skal ta hensyn til folk som frivillig eller ufrivillig har latt seg assosiere med mitt bekjentskap.
Men selv om jeg ikke skriver så mye om detaljene i privatlivet mitt, så utleverer jeg likevel synspunkter og verdier. For mange er dette det samme som politisk ståsted. Akkurat nå lever vi i et åpent og fritt samfunn som tolererer nær sagt alle ytringer, men slik er det ikke overalt, og slik er det ikke sikkert at det vil forbli for alltid. Kanskje kommer våre robot-tjenere en gang i fremtiden til å finne ut at jeg er en trussel mot menneskeheten siden jeg har vært kritisk til massemord på sneglene, og eliminere meg av den grunn. Kanskje vipper USA over til å bli en fullverdig fascistisk stat. Kanskje til og med nazismen har tatt overhånd en trist dag i april 2040. Kanskje har jeg sagt noe fryktelig feil innen den tid. Hvem vet?
Nå er jeg verken noen svartkledd pessimist eller fundamentalistisk dommedagsprofet. Jeg har tro på det gode i menneskene, men likevel er jeg en smule realist når det gjelder disse tingene. Noen vil påstå at jeg har lest litt for mye science fiction i mitt paranoide liv, men jeg vil heller si at denne sjangeren har gitt meg større muligheter til å se faresignalene. Og jeg vet heldigvis at jeg ikke er alene. Neida, jeg skal ikke snakke om ufoer.
Det er ikke noe unikt for dette mediet at alt vi ytrer vil bli lagret for all fremtid. Det gjelder for alle offentlige medier nå. Det gjelder egentlig for alt materiale som er offentlig tilgjengelig. Hundre år gamle aviser blir scannet inn og digitalisert i søkbar form nå. Alle bøker som noengang er skrevet blir scannet og lagret. Alle tv-sendinger blir lagret, og samtalene transkribert automatisk slik at man kan søke og sette det i system. Det samme med radio. Så det er i grunnen det samme hvilket medium man benytter, eller benyttet seg av for hundre år siden. Fremdeles ligger meldinger som jeg skrev på Usenet for over 10 år siden ute på utallige servere omkring i verden. Alt vil bli bevart for ettertiden, så forskjellen er ikke så stor fra medium til medium.
Men når man blogger så er det som regel ingen redaktør som kommer inn og sier stopp en halv hvis man skriver noe som ikke er bra for en selv eller omgivelsene, og stopper elendigheten før den når de evige arkiver. Derfor har hver enkelt av oss ikke-anonyme bloggere et ansvar både for å ta det bittelitte grann med ro når det gjelder hva vi sier, men samtidig være modige og ikke la en skremmende potensiell fremtid legge bånd på en vilje til å komme med egne ærlige oppriktige meninger. Spesielt ikke de upopulære meningene.
Nå er jeg fristet til å si gratulerer siden du har giddet å lese hele denne teksten som nok en gang har dratt gjennom disse urgamle selvsagthetene, men jeg skal nøye meg med å be om en liten kommentar hvis du synes emnet er ørlite interessant.
Takk for i aften.
___________
Den Gode Samtalen™ er et registrert varemerke som tilhører Det Kongelige Slott™
Jeg har et lite inntrykk av at blogger er best det første året. Da byr de liksom mest på seg selv. Du gjør igrunn litt det også i denne posten. I tillegg er dette et tema som ikke går av mote i bloggebyen, hvor det antagelig er nesten like mange meninger om anonymitet som bloggere. Med andre ord: ikke selvsagtheter dette.
Det er mye skummel historie der ute. Usenet og Internet archive og mye annet rart. Jeg liker igrunn dårlig at google indekserer bildene mine, jeg.
Jeg håper ikke alt på MIRC ligger lagret for å si det slik..
Petter:
Ok. Godt å høre at dette kanskje ikke er selvsagtheter for alle i det minste. Jeg er som du skjønner ikke så veldig komfortabel med tanken på at alt blir lagret for all fremtid jeg heller, verken når det gjelder bilder eller tekst. Samtidig tenker jeg litt på at hver dag er det millioner av mennesker som pøser ut med alle slags private ting. Er det kanskje slik at etter hvert blir det helt vanlig å legge ut alt man har av familiebilder etc? Kanskje er det ganske vanlig allerede for alt jeg vet.
Selvisk:
På en kanal jeg pleide å henge, hadde vi en bot som logget alt og publiserte det på en webside automatisk..
Det opplagte spørsmålet blir jo hva man kan ytre seg om på nett uten at det er problematisk. Kanskje blir det ikke så mye mer enn katteblogging tilbake? Katteblogging og norsk lokalpolitikk.
Jeg tenker en hel del på disse tingene, og kommer vel nesten til den konklusjon at man i tillegg til å bruke nick, trolig bør endre nick med jevne mellomrom, og ellers legge bånd på seg for å holde igjen med de aller mest kontroversielle synspunktene.
Det du snakker om er ikke teori. Jeg bor i Panama, og leste til tider en kritisk blogg kalt Noriegaville (http://www.noriegaville.com/). Nå sier siden bare følgende:
Sorry, but The Noriegaville News is closed and is not coming back. Some deeply disturbed people have a problem with investigative in-your-face journalism in Panama and have not just kept their hate campaigns online but also moved them into the real world. The benefits of publishing this site do no longer outweigh the threats against family, people showing up with stun guns at my house and the abuse of Panama’s legal system and its backward libel laws for pure harrassment. It’s a great disappointment having to conclude that Panama does not offer a safe environment for free speech and publishing online, and that foreign rogues take advantage of these circumstances, but there is little we can do about it.
Milton:
Jeg har uttrykt meg halvoffentlig om realativt personlige ting helt siden jeg logget på en bbs for første gang for snart 20 år siden. Det er først nå jeg innser at hva jeg sier offentlig i dag kan ha en innvirkning på mitt og andres liv i en fremtid som er ganske fjern og utydelig. Derfor står jeg altså overfor en utfordring: Det å balansere hensyn til venner og familie opp mot behovet for å komme med ærlige (og til tider kanskje kontroversielle og upopulære) ytringer uten å måtte gjemme seg bak et pseudonym.
Skal jeg være helt ærlig nå, så synes jeg at det er litt feigt å skrive under pseudonym. Jeg har jo selv skrevet om farene, men skal man være med og kritisere samfunn og enkeltpersoner så får man værsågod å vise ansikt også. Hvis ikke får man holde seg til kattebloggingen. I alle fall i et fritt land som Norge.
Jeg tror jeg får metablogge litt mer snart så jeg får uttrykt dette skikkelig.
I Panama og andre land hvor ytringsfriheten undertrykkes har jeg selvsagt forståelse for behovet for å skjule sin identitet. Bare så det er sagt.
Jeg er ikke helt enig. Et fullstendig legitimt grunnlag for å bruke nick er f.eks. at ens livs- eller arbeidssituasjon gjør det nødvendig. Kunne kongen uttale seg om striden mellom Fredrik Hauge og Kristin Halvorsen under eget navn? Skulle ikke kongen kunne få ha fornøyelsen av gode internett-diskusjoner, han også?
Selv er jeg selvstendig næringsdrivende, og ønsker ikke at folk som googler meg skal finne overveiende treff om mitt syn på SVs Palestinaboikott, homofile prester og regjeringens løftebrudd. Ønsker du f.eks å komme i kontakt med en stabil webutvikler, er det ganske forstyrrende at det du finner ut om vedkommende fremfor alt er forsvar for homofiles rettigheter eller fredning av Gaula.
Men uansett om man bruker nick eller ikke, så skal man jo oppføre seg pent. Man trenger ikke å fornærme folk, men man kan jo godt være uenige med dem.
Jeg mener også at man uten problemer kan ta ganske klare ideologiske prinsipielle standpunkter, analysere f.eks. Norge ut fra disse og så felle sin dom, uten at annonymitet er kritikkverdig.
For meg går grensa egentlig på det lovlige. Kommer du med uttalelser som ellers ville kunne blitt straffet, skal du ikke bruke annonymiteten som dekke. Det betyr samtidig at det er langt mer kritikkverdig å angripe nådeløst en privatperson enn det er å angripe kongelige, politikere og andre kjente samfunnsaktører.
Men tilbake til sak. Jeg skremmes rett som det er ved tanken på at det jeg sier på nett i den grad blir liggende – og at det er søkbart. Tenk om alle dine personlige krangler skulle være tilgjengelig, indekserte og søkbare…
Man finner ett lite emne, skreller vekk alle modifikasjoner, og får kun de resultatene som handler om akkuat dette lille punktet. Alle nyanseringer er vekk. Alle de runde formuleringene ga ingen treff.
Sånn er det med politiske diskusjoner også. En blogger kan ha uttalt seg om 1000 forskjellige ting, også om Palestina, al Qaeda Irak og Afghanistan. Tenk deg om alle bloggere som vil reise til USA skulle stå tilrette for alle deres synspunkter mht. de ovenfor nevnte sakene: Ville det ikke være rimelig å nekte visum til enkelte pga deres terrorsympatier?
Dagbladet er fullt av advarsler om at man ikke må uttale seg for kritisk om sin bedrift, sjef etc, ettersom at dette googles når man senere sender en jobbsøknad. Det slår meg faktisk at både den amerikanske ambassaden og diverse andre utenlandske tjenester også kan google.
Etter Google endret ytringsfriheten seg på en måte fra å kunne sammenlignes med et mål på vanntrykk til å kunne sammenlignes med et litermål. Mens man før kunne si hva pokker man ville, og hvert utsagn ble vurdert isolert, blir det du sier i dag vurdert opp mot hva du har sagt tidligere. Plutselig vet man om du har uttalt deg systemkritisk 14 eller 679 ganger. Plutselig blir et utsagn, som isolert sett ville vært akseptabelt, til akkurat dråpen som fikk begeret til å flyte over.
Milton:
Takk for langt svar. Det liker jeg.
Kongen er i en ganske spesiell situasjon, men han har selv valgt å være (forbli) i den, så jeg mener at han har gitt avkall på sine rettigheter til å uttale seg offentlig i kontroversielle saker. Det er sikkert veloverveid, og et respektabelt valg, men uansett et valg og en prioritering han gjør.
Men misforstå meg ikke: Jeg synes ikke at det er feil eller burde være ulovlig å skrive under pseudonym, eller nick da som mange kaller det. Det er bare det at jeg synes at hvis man skal si noe, så for man tåle å stå for det også. Det er det jeg mener er litt feigt med å bruke nick. Jeg kan forstå at en mengde bloggere vil føle seg en smule indignert av denne påstanden, og det kan jeg skjønne. Jeg skjønner også at dere vil beskytte deres eget omdømme, derav innlegget ovenfor, men hvis dere mener en ting, hvorfor kan man ikke bare stå for det?
Dette besvarer du med hensynet til kundene dine. Altså i bunnen et rent økonomisk hensyn. Det er et valg man må ta selvsagt. Jeg er også selvstendig næringsdrivende, men jeg vil ikke være redd for å støtte homofiles rettigheter av den grunn. Jeg tenker heller at hvis mine potensielle og eksisterende kunder ikke kan tåle mine meninger, så er vel ikke jeg heller så interessert i pengene deres. Men jeg respekterer både ditt og andres valg likevel.
Når det gjelder å uttale seg kritisk offentlig om sin egen arbeidsplass og arbeidsgivere, så synes jeg dette er illojalt. Dette er rett og slett feil i boka mi, enten det er under fullt navn eller ikke. Personlig ville jeg også holdt meg for god til å uttale meg negativt om tidligere arbeidsplasser offentlig også, så lenge det er snakk om interne forhold. At det kan være noe som avskjærer en fra å få en jobb, vil jo også være noe som vil burde hindre mange.
Men jeg ser altså frykten din, og jeg skjønner den. Jeg deler den også til en viss grad, men jeg vil ikke la den overvinne meg.
Og bare for å nevne det igjen: Dette gjelder når man skal kritisere samfunn eller enkeltpersoner. Når det gjelder andre ting som kan være mer til underholdning eller i den retningen, synes jeg det er helt greit at man er anonym.