Jubel

Min gode venn Petter er nå på vei fra Tyskland til Italia på sykkel! Her er en gutt som ikke er redd for å ta en utfordring. 990 km sykling inkludert en svipp over alpene. Insane in the membrane, som Cypress Hill ville sagt det. Eller respekt, som innvandrere, rappere og bloggere sier. Og ikke nok med det. Han sluttet å røyke i samme åndedrag!

Uansett: Han blogger daglig om turen, med bilder og gode greier. Vi følger spent med.

I en kommentartråd etter Egoistens innlegg om Kommunal- og regionaldepartementets informasjonskampanje i forbindelse med årets kommune- og fylkestingsvalg, kom vi inn på emnet politisk reklame.

Det er noe jeg er skeptisk til. Skeptisk, men ikke beint motstander av. Og ikke politisk reklame generelt heller nødvendigvis, men mer spesielt valgkamp-reklame. Hvorfor? Jo, fordi etter min oppfatning har reklame ofte en høy andel av påvirkning av underbevisstheten. Budskapet trenger ikke være spesielt fornuftig. Det viktigste er å få prentet inn merkevaren. Det kan være så enkelt som å få prentet inn at Fremskrittspartiet er det lurt å stemme på. Ingen spesiell grunn. Fargene var fine. Dama var pen. Stemmen var betryggende. Fortsett å lese ‘Styringsmakt tilsalgs’

Her for en ukes tid siden var jeg i Kristiansand og så på Kaptein Sabeltann-forestillingen sammen med Christian. Christian er et fantastisk menneske på fem år som også er sønnen min. Han er veldig fan av Kaptein Sabeltann, og har vært det siden gud vet.

Forestillingen begynte kl 23 på kvelden inne i Dyreparken. Flere hundre barn og voksne stuet seg sammen i et fullstappet utendørs amfiteater. Scenen besto av strand og brygge samt Kaptein Sabeltanns båt Den Sorte Enke. Det hele ble en flott opplevelse med mye lys-, lyd- og røykeffekter som sikkert gjorde dypt inntrykk hos de fleste av de små. Absolutt noe å anbefale for dere med barn på 5-10 år. Noe særlig yngre enn det tror jeg ikke er så lurt. Det var en del små, sovende kropper som ble båret ut i foreldrenes armer i løpet av den to timer lange forestillingen.

Men så til det jeg syntes var litt trist: Da forestillingen var nesten ferdig, begynte en del folk å ta med seg barna sine og gå. Det var tydelig at en del ante at det kom til å bli litt køgåing på vei ut etter at det var slutt, og ville unngå dette ved å gå før det ble trengsel. Det var ikke så mange, så jeg tenkte ikke så mye på det da. Men så da det omsider var slutt på forestillingen, og skuespillerne stilte seg opp for å bukke og ta i mot applausen, da reiser omtrent halvparten av publikum seg opp. Ikke for å gi stående ovasjoner, men for å gå. Er det bare meg, eller er ikke dette forferdelig uhøflig overfor skuespillerne? Er det et bra forbilde for våre barn å storme avgårde så fort vi har fått tilfredsstilt våre behov, uten en tanke om å takke?